Ja til et intolerant samfunn

(Skrevet av Jarl Øystein Samseth i samarbeid med lingvist Ida Syvertsen.)

Merk: dette innlegget ble skrevet i 2020 før woke-formen for intoleranse dominerte mediebildet med sin mobb-oppførsel. Det ble skrevet med tanke på at ordet “intolerant” ble brukt som skjellsord til for eksempel å kalle konservative, respektfulle motdebattanter for fordømmende i saker slik som ekteskap i statskirka/DnK.

Nå ble du vel provosert av tittelen, tenker jeg. Men det er sant at intoleranse er bra for samfunnet og du vil snart se at du er enig i det. Vi har bare blitt vant til å
assosiere ordet «intoleranse» med noe negativt fordi de siste års debatter ofte
har presentert «intoleranse» ensidig og annerledes enn tidligere i historien, og
det forvirrer. Denne kronikken er her for å rette opp i ordbruken av intoleranse
og toleranse og minne om nyansene.

De siste ti år har ordet intolerant blitt flittig brukt som skjellsord i betente debatter.

Hva er toleranse?

Å tolerere er å tillate noe (du misliker eller er uenig i), uten å gripe inn. Slik oppsummerer Oxford  University Press Dictionary sin litteraturstudie av ordet (lexico.com, vår oversettelse).  

Basert på det litteraturstudiet og eksempler på bruk av ordet i Oxford English Dictionary, ser vi at  toleranse har to motsetninger: enighet og intoleranse. Når du tolererer noe, stiller du deg enten  nøytral, misliker eller er uenig i det. Er du altså enig, så tolererer du ikke.  

Toleranse er dermed en passiv og til tider likegyldig holdning. Intoleransen er aktiv. Den intolerante  griper inn på et eller annet vis for å forhindre noe, mens den tolerante lar være.  

Vanlige bruksområder

Toleranse og intoleranse har historisk sett vært nøytrale ord. Men i de siste år har de blitt mye mer følelsesladde fordi de i noen situasjoner har blitt brukt ensidig, der noen mener det alltid er ondt å  intolerere og godt å tolerere Slik har nok folk på generell basis fått mer ensidig negative assosiasjoner  til ordet intoleranse. En tør ikke bruke det i andre sammenhenger, selv om ordet er treffende, av  frykt for å bli misforstått. Toleranse er ikke utelukkende positivt. Intoleranse er heller ikke  utelukkende negativt. Det kommer an på situasjonen.  

Toleranse kan ofte være negativt. Dikteren Arnulf Øverland skrev (oppgitt og engasjert) i diktet «Du  må ikke sove» i 1936, like før 2. verdenskrig:  

«Du må ikke tåle så inderlig vel 
den urett som ikke rammer deg selv.» 

Vi er alle kjent med at intoleranse ofte er positivt og godt for samfunnet. Du ville ikke sagt det var godt dersom en dommer sa: Du er skyldig i voldtekt, men jeg tolererer det,  så du går fri. Å la ondskap og urett skje, kan være ondskap i seg selv.  

Toleranse kan være positivt, og en gave. Det kan være godt å tolerere saker som handler om smak og behag, slik som “jeg tolererer ananas på  pizzaen for å glede deg”. 

Samtidig er ikke toleranse noe komplement. Du ville ikke likt å overhøre en venn si om deg: «Nja, jeg  kan tolerere en kveld med ham.» eller si at maten du serverte var tolererbar. Vi er altså vant til, i  dagligdagstale, at toleranse ikke er noe positivt. (Vi bare glemmer til tider at det er slik.)  

 All intoleranse under én kam?

Er all intoleranse lik? Kan vi trekke all intoleranse under én kam? La oss finkjemme noen av  intoleransens mange fasetter.  

En form for intoleranse er å straffe hardt. Selv om noe er feil, trenger ikke reaksjonen være hard. Det  kan bli en uproporsjonal respons på umoral. En dommer er intolerant, men kan fortsatt vise skjønn.  

Intoleranse kan komme av kjærlighet og av hat. Kjærlig griper foreldre inn i barnets oppførsel for å  oppdra det til å bli bedre. «Stopp! Ikke løp med saksa!», sier foreldrene. De er intolerante nettopp av  kjærlighet til sitt barn.  

Forebyggende arbeid er også en form for intoleranse. Politiet bruker blant annet forebyggende  arbeid for å bekjempe kriminalitet. Det er en veldig god måte å være intolerant på. De griper inn for å  prøve å snu noe de og norsk lov sier er urett, men ved andre metoder enn rå makt. Forebyggende  arbeid er en god og intolerant ting. De bryr seg og er føre var. Ikke på en fordømmende måte, slik  mange forbinder med intoleranse. 

Det finnes altså mange former for intoleranse, enten det er å sette sunne grenser, forebyggende  arbeid eller å stå opp for de svake. Intoleranse kan være godt dersom det gjøres på riktig måte.

Respekt

Toleranse er ikke respekt, men de sammenfaller i noen tilfeller.  

Mange snakker i dag om å tolerere hverandre når de egentlig mener respektere hverandre.  Forvekslingen har nok oppstått fordi disse overlapper i beskrivelsen av det å gi rom for mangfold  (meninger, kulturer osv.). Respekt er å ta hensyn til andre, noen ganger ved å tolerere det man  misliker.  

Respekt kan også sammenfalle med å være enig – «Jeg tar hensyn til deg og det vi begge vil» – og  med intoleranse – «Jeg hører hva du sier og tar hensyn til det du vil, men jeg lar deg ikke få viljen  din.»  

Ifølge Norsk etymologisk ordbok kommer ordet respekt opprinnelig av «å se tilbake på, ta hensyn til»,  eller som Cambridge Dictionary oppgir det: «looking back at, regard». Det har siden blitt brukt om å  vise hensyn med verdighet, ærbødighet og høflighet, og om anseelse, anerkjennelse og verdsettelse.  Det betyr også å ha rang og status (Store norske leksikon, Oxford English Dictionary og Lexico.com).  

På besøk tolererer vi høflig maten selv om den ikke er så god. Vi spiser opp fordi vi respekterer  verten. Slik kan respektfull toleranse se ut, mens respektløs toleranse ville vært å spise opp, men  sutre underveis.  

På samme måte kan man være intolerant på en respektfull måte eller respektløs måte. Intoleranse  kommer til syne i alt fra fredelige opprop og protesttog til brenning av biler, fra argumenter om sak  til personangrep, fra aktiv, god lytting til stråmanning og karikering. Intoleranse i seg selv sier  ingenting om oppførsel, kun at man prøver å gjøre noe med det man er uenig i. Respekt vises ved  hvordan du oppfører deg. Intoleranse og respekt sammenfaller i høflig og saklig politisk kamp for  sine saker og verdier.  

En fotballspiller respekterer motstanderen idet han snapper ballen fra ham, så lenge han gjør det  med fair play, og verken jukser, bruker skitne knep eller takler stygt. Man viser respekt i hvordan  man ter seg når man kjemper imot motstanderen. 

Tolerant samfunn

På den ene side er et tolerant samfunn ikke demokratisk. Toleranse er å være passiv og tafatt  ovenfor noe du er uenig med eller misliker. Det ville vært slutten på et demokrati, som forutsetter at  samfunnsborgerne engasjerer seg og kjemper for sine saker. Intoleranse ovenfor urettmessige  gjennomslag i politikken er på den måten fundamentalt for et demokrati. Det er bra og intolerant å  bry seg. Bruk din stemme og stemmerett! Ja til respekterende og intolerante samfunnsborgere!  

På den annen side er tolerant samfunn også demokratisk. Når Jonas-prisen kjemper for et tolerant  samfunn, så snakker de om et mangfoldig samfunn. Vi liker UiOs Jonas-pris: en pris til personer som  har «medvirket til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn, hvor menneskelig variasjon og  personlige særtrekk vurderes som en berikelse og ikke som et problem»  

(www.uv.uio.no/isp/om/jonasprisen). Toleranse i kontekst av mangfold handler om rom for  variasjon, slingringsmonn fra normalen. Vi sier: Ja til et mangfoldig og et sånn sett tolerant samfunn.  Et samfunn der det er et rom for mange ulike meninger. Det er fundamentalt for demokratiet. 

Det er bra å tolerere at andre har ulike meninger. Det er også bra å intolerant kjempe imot at andre  får gjennomslag for sine gale meninger, så lenge du kjemper imot deres sak og for din egen på en  respektfull måte: respekterer meningsmotstanderen din.  

Takk for at du tillater uenighet. Ja til et tolerant samfunn. Takk for din høflige oppmerksomhet og  engasjement. Ja takk til et respektfullt og intolerant samfunn.