I kveld hadde jeg en finurlig og morsom samtale med min gode venn Christian. Vi stod på bussholdeplassen etter en kveld med bibelgruppe og jeg snakket om hvor snodig det er å tenke på bevissthet, særlig når jeg ser rundt meg at alle andre bruker tiden sin på å se på tiktok-videoer. Så pratet vi litt om å dialekter og hvor Christian vokste opp. Da utbrøt Christian: “ÅÅÅ!! Det… å … her er en bra historie … om jeg bare kommer på den …” Han så ut i lufta og jeg kunne se at han tenkte og lette gjennom minnet sitt etter ordene og historien. “Dokker”, sa han og smakte på ordet. Etter litt tenketid, utbrøt han entusiastisk: “Å, nå har jeg det.” (Følge med videre, hvis du vil høre “Dokker”-historien.)
Denne observasjonen av Christian som lette etter et spesifikt minne, hadde fått meg til å tenke på: hvordan fungerer egentlig leting etter minne? Hvordan kan det ha seg at han kommer på noe som han ikke husker; at han vet at han husker noe relatert til det jeg sa og vet hva det er hvis han først bare kan komme på det, men han husker samtidig ikke en tøddel av historien? Og hvordan spiller fri vilje inn i søket gjennom minnene?
Disse undringer sendte Christian og meg inn i lange tankebaner, en reise som jeg nå vil ta deg med på.
Hvordan fungerer letingen etter minnet i tankene mine?
Det er ikke som å lete i gjennom et arkiv eller lete i huset ditt etter en ting. Det oppleves ikke som at jeg løper rundt i et hus fullt av minner, som om jeg har sortert dem og vet hvor de ligger lagret eller husker hvor jeg la fra meg minnet sist gang jeg hadde det. Det har ikke en romlig (eller fiktivt romlig) plassering som jeg kan forestille meg. Som Christian påpekte: Letingen etter minnet er ikke som å stramme en muskel, men allikevel strammer vi hjernen på et vis, skjerper konsentrasjonen og leter. Men jeg er ikke med i leteprosessen. Jeg bare godkjenner/gjenkjenner eller avviser det som dukker opp i min forestilling (mitt indre øye eller mer generelt: indre opplevelse – for ordene eller historien er ikke nødvendigvis visuelle, men kan være noe diffust, kanskje lyd, bilder, kanskje noe konseptuelt). Jeg vurderer det jeg får presentert, men jeg finner ikke minner frem fra lagringsminnet.
Kanskje er det slik fri vilje spiller inn: i det å vurdere det jeg får presentert fra minnet, men ikke velge hvor i minnet jeg skal lete?! Vi velger ikke hvor vi leter i lagringsminnet, men velger mellom minnene vi får presentert.
“Letingen etter minnet er som å kalle på elgen“, sa Christian og lagde veldig naturtro lokke-lyder for elg. “Du kaller, men … nei, det va’kke noe. Og så kaller du litt til, og venter. Så får du kanskje se at det rasler i busken der borte.”
Men hvordan vet jeg hva jeg ser etter, hvis jeg ikke husker hva jeg leter etter?
Enten jeg har en historie eller et ord på tunga, så vet jeg hva jeg ser etter, men husker det samtidig ikke. Jeg husker det, men allikevel ikke. Hvordan kan det ha seg at jeg opplever denne dualiteten, nærmest selvmotsigelsen?
Når man leter etter et minne fra eget liv eller et ord, så prøver man å komme på ordet. Det er altså noe helt annet enn å lete etter en ting i huset ditt (eksempel: skoene dine), for da vet du hva du leter etter: skoene dine. Du vet bare ikke hvor de er, ettersom du leter. (Ellers hadde du gått dit hvor du vet skoene står; du hadde ikke trengt å lete.1)
Når du leter etter et minne, leter du derimot etter noe du ikke vet hva er. Så hvordan vet du da at du har funnet det du leter etter, ettersom du ikke har noe å sammenligne det med?
Analogien med huset mitt og ballen din
– Det er som at du kaster en ball inn i huset mitt og jeg står utenfor og hører … at det klirrer eller rasler. Men jeg vet ikke hva det er som lager den lyden. Så jeg prøver å komme på det: Jeg må sjekke det, men jeg får ikke lov å gå inn og sjekke selv, så jeg sender min assistent, som løper inn og kommer ut med den ene tingen etter den andre. Var det denne tingen som ballen traff? spør assistenten som bærer på et bord. Nei, svarer jeg. Han slår på bordet, så jeg får høre lyden. Nei, svarer jeg. Så løper assistenten inn igjen og kommer ut med en gardin og spør: var det denne gardinen? Ja, den var det jeg tenkte på.
Det var ikke ballen som lagde lyden da den fløy forbi meg, men lyden av tingen som ballen traff. Ordet du sa (ballen du kastet) resonnerte i meg fordi det vibrerte i tingen som ballen traff. Jeg klarer bare ikke sette fingeren på hva som laget lyden. Men der jeg står utenfor huset, må jeg egentlig ha en replika av tingen for å kunne sammenligne med tingen som lyden fra tingen i huset minte meg om uten at jeg husket den. Det holder ikke, i denne analogien, å ha et lydopptak av da ballen traff tingen for å sammenligne med lyden av tingen som assistenten holder frem for meg, for det er mange ting i huset som kan lage den samme lyden, mens jeg vet nøyaktig hvilken ting som jeg trodde jeg hørte og samtidig ikke kom på hva var.
Ballen er analogt med ordet/-ene du sa, lyden er analog med følelsen av å ha noe på tunga, krasjet som trigget i deg at du har den tingen som du ikke husker hva er og samtidig vet nøyaktig hva er når du får se det. Huset er som lagringsminnet og assistenten er som søkeren/søkemotoren, som presenterer det den finner, for deg – bevisstheten. Og tingen er analogt med historien eller ordet du husket uten å huske; historien du vet nøyaktig hvilken ting ballen traff, men lyden er ikke nok til å hjelpe deg. Du vet hvilken historie du tenkte på når du får se den, men ikke før det; du må se den. Det er ikke nok å høre raslingen fra den idet ballen treffer.
Tilslørte minner
Blir vi alle litt som prinsen i “Tre nøtter til Askepott” (Tři oříšky pro Popelku), som ikke husker hvordan Askepott ser ut eller bare husker det vagt fordi minnet er tilsløret, men som har et hint/”clue” (skoen) for å avgjøre om prinsen fant det han var ute etter. “Du vet jo ikke hvordan hun ser ut. Hun hadde slør på seg.” “Men jeg har skoen… den som denne skoen passer: hun vil jeg gifte meg med”, roper prinsen. Prinsen husker ikke hva han leter etter, men har en måte å finne ut om han har funnet det han leter etter. Christians hint var nok dialekter (og oppvekst): han kunne huske at det var en historie om dialekter som han nå ønsket å fortelle meg og kunne gjenkjenne historien på om det handlet om dialekt og oppvekst.
Når det er sagt, så visste Christian eksakt hvilken historie han var ute etter. Han har trolig mange historier om dialekter og oppvekst, og velger ikke bare den første historien om dialekter som han kommer på. Det var mer enn bare en vilkårlig historie om dialekter og oppvekst som han fikk lyst til å fortelle og prøvde å komme på. Det var en spesifikk historie som Christian hadde på følelsen av, men ikke visste hvordan så ut før han kjente den igjen. (Prinsen hadde også ei spesifikk jente han lette etter, og flaks for ham at hun hadde så unike sko at ingen andre passet i skoen.) Hadde Christian et slags minnet utenfor lagringsminnet sitt, men som var diffust? Hvordan ellers kan han kjenne igjen en historie, uten å ha en historie å sammenligne med historiene fra lagringsminnet? Har Christian to lagringsminner, men den ene (“på tunga”-lagringsminnet) bare inneholder brøkdeler av hovedminnet uten kildereferanse (register over adresser til det fulle minnet, ettersom han må lete)? Eller inneholder “på tunga”-lagringsminnet bare kryptiske, diffuse, uforståelige verdier som bare gir mening når de sammenlignes med historiene fra hovedlagringsminnet? Denne vurderingsprosessen av hvilken historie som det diffuset minnet handlet om eller inneholdt, virker selvmotsigende for meg. (Er den bare paradoksal?)
Eller var denne vurderingsprosessen litt som maskinlæring, der et trent, nevralt nettverk kalkulerer en klassifikasjon utifra diffuse/ikke-visualiserbare vektinger i nodene, og vurderer/velger/gir karaktersum til de ulike historiene fra minnet utifra hvor godt de stemmer med den vage, diffuse fornemmelsen Christian har av den spesifikke historien han ønsket å fortelle? På den annen side, maskinlæring strekker kanskje ikke til, av flere grunner: den skal være ganske overfitted dersom kun den ene riktige historien får full score i det nevrale nettverket og ingen andre vurderes som “mon tro om det var denne historien jeg ønsket å fortelle?”. Ingen av historiene vi kjører gjennom det trente nevrale nettverket i hjernen gir meg den opplevelsen av usikkerhet på om jeg har funnet det jeg leter etter. Jeg vet skråsikkert når jeg har funnet historien. (Når det kommer til ord, kan jeg derimot oppleve usikkerheten “mon tro, var det dette ordet jeg hadde på tunga, som du foreslo? Eller tenkte jeg på et annet som ligner eller har lik betydning?”) Og uansett om maskinlæring kan forklare vurderingsprosessen, så forklarer det ikke selve opplevelsen jeg får av å minnes noe jeg ikke kommer på og opplevelsen av å lete etter noe jeg vet hva er som jeg ikke husker hva er. Er bevisstheten min knyttet til hver node i maskinlæringen slik at de kiler meg jeg blir påminnet noe; når aktiveringsfunksjon i visse noder “aktiveres”? Er det slik jeg får en fornemmelse av å huske noe uten å huske det eksakt?
Eller: Kanskje vi leter inntil brikkene faller på plass, hvor brikkene ikke er (indre) synlig for oss, men kan genereres og logisk resonneres frem til når nøkkel-brikken dukker opp fra minnet foran vårt indre øye.
Hvordan minne-letingen fungerer, er fremdeles en gåte for meg. Men en minneverdig kveld ble det i alle fall av all filosoferingen.
Når du nå har lest alt dette uforståelige (for meg), sære, absurde og ekstremt nerdete, så kjenner du deg kanskje igjen i den vittige historien som Christian ble påminnet:
“En kamerat av meg flyttet fra Nord-Norge til Sør-Norge da han var liten. Da han begynte på ny skole, ville ingen av guttene i klassen ville være venn med ham. For han hadde gått bort til dem i spurt: Kan æ få leke med dokker?”
(Det er ikke lett å bli forstått eller passe inn, med slike svevende, dypdykkende tanker. Det er godt jeg har funnet noen å nerde med.)
Fotnoter:
- Å vite hvor skoene er og deretter finne dem frem, tilsvarer å ha en nøkkelverdi i database-verden kalles en nøkkelverdi i registeret ditt (registerminnet), som sender PC-ens prosesser til en eksakt lokasjon (adresse) i minnet i PC-en og henter dataen som ligger på den lokasjonen. Eller når en postmann vet hvor postkassa di står, for postmannen har lagret adressen hvor din postkasse står og derfor ikke trenger å lete etter postkassa. ↩︎
En Jarls tanker 